人在此处
【挪威】约恩·福瑟 陈子弘 译
人在此处
然后在风中
消逝
风吹
向内
与岩石的运动相遇
在存在
新一体中
与不存在之
寂静中
成为意义
风
成为风
意义
成为意义
一切过往
同时又存在
的起源
在迷失的运动中
声音承载着意义
在文字分裂之前
之前它就从未离开
但它又
存在于过去和未来
它存在于
某种
虚化边界
不存在的东西
在过去与
要到来的事物之间
它无限，没有距离
在同一运动中
它明晰
消失
消失的同时
却又守持
当诉说
其沉默时
它照亮
其黑暗
它毫无定踪
它无处不在
它近在咫尺
它远在天边
肉体与灵魂
相与为一
它很小
却又
大如万物一如
小如无物
一切智慧的所在
而万物不知
其隐秘的本性
万物俱不分裂
万物既为自身又同为
分裂中
不可分裂的
无垠边界上的万物 我让它
在显眼的幽暗中
在转瞬即逝的动作中
在白昼的漫步中消失
树就是树
石头就是石头
风就是风
言语是过去的一切
消失的一切
难懂的同一
就这样守持
就像安抚的话语
[English Vision]
A human being is here
A human being is here
and then disappears
in a wind
that vanishes
inwards
and meets the rock’s movements
and becomes meaning
in always new unity
of what is
and what is not
in a silence
where wind
becomes wind
where meaning
becomes meaning
in lost movement
of everything that has been
and at once is
from an origin
where the sound carried the meaning
before the word divided itself
and since then never left us
But it is
in all past and it is in all future
and it is
in something
that doesn’t exist
in its vanishing border
between what has been
and what shall come
It is infinite and without distance
in the same movement
It clears up
and disappears
and remains
while it disappears
And it lights up
its darkness
while it speaks
of its silence
It is nowhere
It is everywhere
It is near
It is far
and body and soul meet
there as one
and it is small
and as big
as everything that is
as small as no thing
and where all wisdom is
and no thing knows
in its innermost self
where nothing is divided
and everything is at once itself and everything else
in the divided
which is not divided
in endless boundary The way I let it disappear
in obvious presence
in vanishing motion
and walk around in the day
where tree is tree
where rock is rock
where wind is wind
and where words are an incomprehensible unity
of everything that has been
of everything that disappears
and thus remains
as conciliatory words
© English Translation: 2010, May-Brit Akerholt
Publisher: First published on PIW, , 2010
[original]
Eit menneske er her
Eit menneske er her
og så er det borte
i ein vind
som forsvinn
innover
og møter steinens rørsler
og blir til meining
i alltid ny einskap
av det som er
og det som ikkje er
i ei stille
der vind
blir vind
der meining
blir meining
i fortapt rørsle
av alt som har vore
og samstundes er
frå eit opphav
der lyden bar meininga
før ordet delte seg
og sidan aldri forlét oss
Men det er
i all fortid og det er i all framtid
og det er
i noet
som ikkje finst
i si forsvinnande grense
mellom det som har vore
og det som skal kome
Det er uendeleg og utan avstand
i den same rørsla
Det klårnar
og forsvinn
og blir verande
medan det forsvinn
Og det lyser opp
i sitt mørker
medan det fortel
at det teier
Det er ingen stader
Det er alle stader
Det er nært
Det er fjernt
og kropp og sjel møtest
i eit der
og det er lite
og like stort
som alt som er
like lite som ingen ting
og der all visdom er
og ingen ting veit
i sitt inste sjølv
der ingen ting er skilt
og alt samstundes er seg sjølv og alt det andre
i det skilde
som ikkje er skilt
i endelaus avgrensing Slik eg lar det bli borte
i tydelege nærvær
i forsvinnande rørsle
og går rundt i dagen
der tre er tre
der stein er stein
der vind er vind
og der ord er ubergripeleg einskap
av alt som har vore
av alt som blir borte
og slik blir verande
som forsonande ord
© 2009, Jon Fosse
